Om å finna veien tilbake

Endelig kan da kjennast ut som ting er i bedring. Eg har no vore heime i 3- 4 veker og det går ganske bra! Det er fortsatt et stykke igjen til normal form, men det går hvertfall rette veien.

 

Ect behandlinga blei avslutta etter 8 behandlinger.

Eg var blitt dårligare og var innlagt på akutt psyk her heime. Egil kjørte meg til Haugesund for Ect , men når eg kom fram til sjukehuset blei eg møtt av eine behandleren som sa at vi burde avslutta på grunn av at eg bare blei verre.

Eg var både letta og fortvila. Letta for eg kjente at eg bare blei dårligare for kvar veke, og eg blei veldig forvirra av behandlinga.

Fortvila for dette var litt min siste utvei følte eg.

Eg hadde i fleire veker følt at situasjonen var håpløs ,og hadde mange mørke tanker om at detta orka eg ikkje lenger ,og at familien min burde få sleppa alt styret som var med meg. Så kva skulle eg gjere no?

Når eg kom tilbake til der eg var innlagt så blei det bestemt å gjera litt medisinendringer mens eg fortsatt var innlagt, og det kan sjå ut som det har vore det rette å gjera.

Det var ein god følelse når eg kjente at det verste mørket som hadde hengt øve meg sakte sakte seig vekk ,og eg kjente på lysten til å fortsetta livet.

 

Det har vore nåken tøffe mnd si eg først blei innlagt i mars, for meg ,og ikkje minst for familien. Det er heldigvis mange år siden eg har vore så dårlig og eg håper eg kan unngå å bli så dårlig igjen.

 

Å åpna bloggen og lesa innlegga mine fra i sommer var en merkelig opplevelse, eg husker nemlig ikkje at eg har skrive i det heile tatt. Omtrent alt fra perioden med ect behandling er vekke.

Egil meiner han har fått god trening om eg eingong skulle få Alzheimer , for eg har visst repetert meg en del ☺

Eg kan flire litt av det no, men det var ganske ekkelt å finne bilde på tlf min fra lillesøster sitt utdrikkingslag ,og finne ut at det var eg som hadde tatt det ,og at eg hadde vore med heile dagen. Eg husker ingenting.

Eller når venninner snakker om samtaler vi har hatt, om turer som er bestilt , og eg sitter som et 3-tall og aner ikkje kva dei snakker om.

Eg var og med på å feire st.hans her i bygda. Det var sikkert veldig kjekt, hadde eg bare huska nåke. Eg hadde visst ikkje sett ut som eg var i toppform, glassaktig blikk og korte svar. Det er nok en grunn til at de anbefaler folk å være innlagt under ect behandlinga.

Men eg hadde jo fast bestemt meint at det var bedre for meg å væra heima, og skreve meg ut fra Haugesund. Nåke som eg ikkje husker, og som kanskje ikkje var min beste avgjørelse.

Eg hadde ringt Egil og sagt at eg skulle skrivast ut og at avdelingen var enig. Når han kom så hadde eg stått klar med armene i kors og et bestemt uttrykk. Og på sida av meg en fortvila pleier som prøvde å få meg til å ombestemma meg. Avdelingen var nemlig ikkje heilt enig med at utskrivelse va da besta.

Huff, det er ekkelt å tenke tilbake bare ein mnd og tenke på kor dårlig eg var og kor mørkt alt var. Men heldigvis har eg folk rundt meg som har nekta å gi meg opp. Og eg har en mann som har stått støtt med meg, og heile veien gjentatt at ;detta går øve, du klare detta. Vi klare alt ilag.

Da kan sjå ut som da gikk øve denna gangen og, eg klarte da. Og at vi kan klara alt ilag.

Behandling heimefra

Eg bestemte meg for å avslutta oppholdet på institusjonen. Det var utrulig tungt å være der, og eg sleit med å finne meg til rette. Eg fortsetter med ECT behandling , men eg reiser ned for kvar behandling. Eg skal reise ned i måro tidlig, reiser herifra halv sju for å nå å være framme til kl 9. Det blir litt ekstra, men når det betyr at eg får være heime mellom behandlingene så er det verdt det. Det å våkne i si eiga seng er en ubeskrivelig følelse. Eg mangler fortsatt ganske mykje på å være i normal form, men eg tar det som et positivt tegn at eg heller vil være heime.

Eg er litt surrete, og glemmer ganske mykje. Eg har kjøpt meg ei lita notisbok som eg noterer i. Eg skriv opp korti eg har hatt time hos psykolog, og eg gjer meg små notat om korleis de forskjellige timane har gått. Uten den boka er eg heilt hjelpelaus. Eg er og heilt avhengig av hukommelsen til Egil. Han har måtta ha ganske god kontroll på dei forskjellige timane mine.

Uten han hadde eg ikkje kunna vore heime.

Det er litt ekkelt å være så avhengig av andre. Men heller være heime og avhengig av Egil, enn innlagt på en avdeling eg ikkje trivest på.

Lange dager

Faren med å skrive blogginnlegg når eg holder på med ECT behandling ; er at eg ikkje husker eg blogga og gjentar meg sjøl. No har eg komt til behandling nr 6 (i måro), det er halvveis viss eg har forstått rett. Eg begynner for alvor å merke forvirrirring og frustrasjonen som kommer av at eg glemmer ting som har skjedd. Eg har hatt nokre tunge dager med økt angst og frustrasjon. Det er veldig tungt å glømme ting som er sagt og gjort. Eg er vane med å ha stålkontroll på husholdningen, no gløymer eg til og med den minste bagatell. Og ikkje klare å huske ting som er sagt og gjort gjer meg fortvila. Det er nok en reaksjon på bivirkninger av ECT.

Det blei litt bedre idag etter vi (egogegil) fikk preika med ECT teamet ,og med lege og psykologspesialist. Då blei frustrasjonen min tatt på alvor. Og eg følte eg blei tatt på alvor. Vi hadde to gode møter der vi følte oss ivaretatt.

Egil er komt til Haugesund .Det er veldig lange dager, når alt du skal gjera er å ligga i ro og slappa av. Eg har gått nåken småturer i området, og det er godt å få bevegd seg litt, men eg merker at eg slapper av på en heilt anna måte når Egil er her. Det er trygt og godt.

ECT behandling

Etter en lang vinter og vår der kroppen ikkje ville falla til ro så begynne eg å bli desperat. Da e grenser for kor mange ganga eg kan fortella meg sjøl at "hold ut - da blir bedre". Du komme til et punkt der du ikkje trur på da lenger, og da e ikkje en god plass å vera.

Eg va no nådd da punktet og sa villig ja når tilbudet om ECT behandling kom på bordet.

Eg gikk nåke runda med meg sjøl og Egil (mannen) for da e jo skrekkhistoriane om elektrosjokk en legge merke til. Om dei som blei heilt tullerusk etterpå og som ikkje huska nåketing. Og som mor til 3 så var jo redselen stor for at hukommelsen skulle svikta og eg skulle glømma mange minner. Men så begynte eg å finna og hørra dei historiane om alle da hadde gått heilt fint med. Dei som var blitt bedre etter behandlinga, dei som fortsatt huska eget navn og nr. Og dei som ikkje hadde blitt tullerusk.. Dei som hadde komt seg ut av en tung depresjon. Og etter en lang tung vinter så er eg i ferd med å bli tullerusk på egen hånd.

Når da gjelde hukommelsen så veit eg av egen erfaring at min hukommelse suge. Rett og slett. Mangen år med store svingingar og tunge depresjoner har gjort sitt. Det var ei som skreiv te meg at eg måtte skriva ned alt for eg kom ikkje te å huska nåke av denna perioden. Då får eg ty te bloggen og skribla litt her , og så får eg sjå om eg huske da når behandlinga e ferdig.

Eg hadde første behandling igår. Blei tatt imot av proffe flinke folk på sjukehuset og følte meg godt ivaretatt. Etterpå var eg trøtt og sløv, og eg sov endel igår etter behandlinga. Idag er musklene i kroppen ganske spente og verker som etter ei hard styrkeøkt , men hjernen virker som den skal (eller det gjer den jo ikkje, då hadde eg ikkje trengt ECT.. Men den virker hvertfall ☺)

Så er det bare å vente på fredag og ny behandling, det blir lange daga når en er innlagt på institusjon/DPS. Eg har vore og kjøpt meg Sudoku, for eg innbilla meg eg syns da va godt tidsfordriv. Eg tok feil. Eg har allerede skribla feil på heile første brettet. Så eg får blogga litt og lesa litt i staden for. Og si eg allikavel e mykje meir nervøs enn da virke utad som så komme eg te å sjå om eg huske navn på venner og familie mens eg kjede meg. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Hæppi bursdag!

Ein av mine favorittdager i året, min bursdag 😊

Litt annerledes i år enn andre år, med tanke på at eg er innlagt på DPS og at eg ikkje er i nåke form.

Eg har permisjon i helga, eg ville veldig gjerne klare å være heime på dagen min. Permisjonen har gått sånn tålig bra. Eg orker lite og ingenting, men er samtidig så fyllt med uro at eg ikkje klarer å slappe av.

Men bursdag e bursdag, mamma kom på besøk og svigermor kom med kaka 😊

Dagen avsluttast med fine venninner på Peppes. Eg pleier å ha venninnekvelds på bursdagen, men i år har helsa satt begrensinger på kva eg får til ,så då blei da Peppes i staden for. Å få samla venninner fra forskjellige vennegjenger er noko eg sette veldig pris på. Det er veldig sjeldent eg får samla alle "mine" under samme tak.

Da e ikkje verst når eg får Peppis med stjerneskudd 😂 Alt i alt en fin dag under omstendighetene.

To skritt fram og tre tilbake

Det føles hvertfall som det går bakover no.

Idag måtte eg ringe og be fint om en kort innleggelse. Angsten blir rett og slett for vanskelig å håndtere heime. Eg får så vondt at eg kaller det for "sjølmordsangst" Og det hjelper ikkje med allslags pusteteknikker og mestringsøvelser.

Det er for meg veldig vanskelig å ikkje klare det å være heime. Det blir som eg ikkje mestrer det å leve, og det er en forferdelig følelse.

Eg har heldigvis en psykiater som kjenner meg godt, og som veit at når eg ringer og seier det er nok. Ja då er det nok. Og etter 10 minutter ringte ho meg tilbake for å sei at eg måtte pakke en bag og de sto klar for å ta imot meg igjen. Det er utrulig godt å bli forstått og trudd på den måten.

Det var ikkje så kjekt å fortelle ungene at eg måtte ut igjen for å kvila, spesielt si eg har vært heime så kort tid , men dei nikka og sa ok. For dei er det nok blitt en liten vane at eg må kvila på sjukehus innimellom , og sjøl om da e forferdelig vondt i mammahjerta så e da litt godt og på en måte. Dei veit kor eg e ,og dei veit at eg kjeme heim igjen. Så då e da heilt greit at reaksjonen eg får e : OK, Men kan eg sjå litt på YouTube no?

Så krysser eg fingrene for at det snart blir to skritt fram og bare ett tilbake.

Skynde seg langsomt

No har eg vore heime i litt over ei veke, eg kjenner veldig på mitt eget forventningspress om å fungere som normalt. Eg vil tilbake til kvardagen. Eg vil så gjerne, men kroppen streiker.

Prøver å ha en så normal kvardag som mulig, med husarbeid, oppfølging av ungene, vennebesøk og alt som hører med til ett friskt normalt kvardagsliv.

Om det er overgangen fra 6 ukers innleggelse til et vanlig heimeliv som er grunnen, eller om det er at kroppen ikkje er på plass enda det veit eg ikkje. Men uansett så blir eg fortvila. Det er noko med tanken at etter en er utskriven så skal alt være tilbake til det samme gamle. Men nei.

Eg har fortsatt mykje angst og lange panikkanfall om kveldene. Det har ikkje sleppt taket. Eg styrer døgnet mitt mykje utfra kveldene mine, og utfra ønsket om å få en angstfri kveld. Det er tidlig i seng, helst ikkje cola på kveldene og minst mulig ytre stimuli. Og så blir eg så lei, for sjøl om eg gjere alt rett så kjeme angsten snikande, som ei slitsom venninna som aldri tie still. Ligge der og plage, passe på at eg ikkje skal føla meg for trygg. Og sjøl om eg har lært masse teknikka så e da ikkje alltid eg får de til å virka. Pusta rolig e vanskelig når kroppen oppføre seg som en nett e komt i mål etter et maraton. Og fortella meg sjøl at da e angsten som herje, at da ikkje e reelt. At da e kroppen så lure meg. Da fungere og dårlig når eg e så redd at eg holde på å besvima.

Den logiske delen av meg veit at da blir bedre, men akkurat når angsten herje på kveldane så e da vanskelig å tenka logisk.

Idag er det litt tungt, eg er sur og fortvila øve at ting ikkje går som eg har tenkt. Eg vil så gjerne ha tilbake kvardagen min, og da går seinare enn eg lika. Eg prøve å sei te meg sjøl at da e om å gjera å skunda seg langsomt, men vi kan vel skru opp tempoet pittelitt?

I Kamille idag 😊

Idag er det et nytt Kamille i salg. Denne gang med undertegnede inni. Det er litt skummelt, litt kjempegøy og litt mestring. Eg har stukke ansiktet mitt fram en del ganger etterkvart, men eg gjere det fordi eg så inderlig meine vi trenge åpenhet og opplysning om psykisk helse!

Eg var i Oslo i februar der eg blei intervjua om korleis det var å få en bipolar diagnose i voksen alder. Det er og intervju med ei som har fått ADHD diagnose og ei med Asbergers. For meg var det veldig spennande og lærerikt å lesa om dei to andre flotte damene. Og eg ser at vi har det til felles at vi skulle ønske det blei oppdaga før.

Litt rart er det at når detta Kamille kom ut , så er eg sjuk og har vore innlagt nokre veker. Eg kjenner ikkje heilt igjen den trygge dama eg ser i Kamille, for trygg er nok ikkje ordet som passer meg best om dagen. Men for meg er det nok ein del av min bipolare lidelse, at av og til så treng eg litt ekstra hjelp til å komme meg på beina. Det er definitivt ikkje alltid lika lett å ta imot hjelp, eg vil jo helst klare meg sjøl. Men denne gang var det nødvendig. Det tok litt tid å innsjå, eg måtte gå mangen runder med meg sjøl. Først gikk eg med på nokre dager, så nåken til og nåken til. Og det som er aller mest frustrerande er at når eg trudde det var over, at nå var eg klar for å reise heim.... Då gikk det en halv dag, og så var det som kroppen vendte seg mot meg, rekka tunge og lo "bare tulla!" Eg har kjent på en litt nederlagsfølelse når eg har måtta ringa hulkande ut til avdelinga for å sei at eg må komme ut igjen. Heldigvis er det fullt med gode, varme mennesker som tar meg godt i mot. Kvar gong eg treng de. For meg er det en alvorlig tålmodighetsprøve å være dårlig over såpass tid som eg har vært no. Det å ikkje kunne være heime hos familien er nåke dritt rett og slett. Men for at eg skal bli fortast mulig bra igjen så får eg bare finne meg i å motta hjelp. Også får eg prøve å bruke alt eg har lært opp gjennom : "det går over" , "hold ut" , "det blir bedre". Det nytter ikkje alltid når angsten herjer på det verste. Men eg har et håp om at viss eg seie det nok ganger så vil eg tru på det.

Når eg ser på intervjuet så blir motsetningene fra dama i bladet og den (stort sett) hulkande klumpen av menneske eg er no ganske stor. Og desto viktigare syns eg det er å vise at det går an å leve et bra liv med bipolar lidelse. Sjøl om da komme ein fartshump og ti innimellom.

Ting tar tid

Idag er det 4 veker siden eg takka ja til ein innleggelse på døgnposten. I utgangspunktet skulle den vare i 5 dager og så var det utskriving til påske. Men det viste seg at det syns ikkje kroppen min var en særlig god ide.

Sist fredag følte eg meg heilt klar, no var det nok og eg følte meg på topp. Eg skulle på hyttetur med gode venninner og så heim til familien.

Bare sånn tilfelle rottefelle eg skulle bli dårlig i løpet av helga så blei det permisjon i staden for utskrivelse, då hadde eg en retrett mulighet om eg skulle bli dårlig. Eg fnyste litt for meg sjøl og var overbevist om at no var eg klar.

Ganske tidlig på hytteturen kjente eg at eg ikkje var heilt på topp, eg måtte fleire ganger på rommet for å kvile og det dukka opp en del velkjente angstsymptom. Eg valgte glatt å oversjå signala , for eg hadde nemlig bestemt meg for at no var det nok og eg var klar for utskrivelse.

Vel heime etter hytteturen så blei formen raskt verre og eg enda opp med å ringa avdelingen kl 23 på kvelden, lettare hysterisk og veldig fortvila. Og takka høgare makter for psykiateren min som sa at det sikkert var lurt med permisjon isteden for utskrivelse.

Så blei det ikkje utskrivelse, men fortsatt innleggelse. Veka har vore prega av veldig mykje vond angst, og eg har vore veldig sint og fortvila øve meg sjøl. Og mykje tankar om tenk om eg ikkje hadde reist på perm, tenk om eg ikkje hadde reist på hyttetur, tenk om eg bare hadde blitt på avdelinga. Då hadde eg kanskje sleppt unna den jævla angsten? Då hadde eg kanskje vore utskriven? Eg veit jo godt at sånne tanker ikkje føre nåke godt med seg men , blæææ.

Så idag 4 veker etter innleggelsen prøver eg meg på en ny helgeperm, heime hos gjengen min. Håper og ønsker hardt at eg klarer å kontrollere angsten og at eg ikkje treng å reise inn igjen.

Ting går ikkje alltid som planlagt

 

Verdensdagen for bipolare lidelser. 30 mars.

Denne dagen har mine flotte kolleger i Bipolarforeningen en rekke arrangementer rundt om i landet. Flinke folk som driver opplysningsarbeid for å fjerne stigma rundt bipolar lidelse og psykisk helse.

Verdensdagen for bipolare lidelser. 30 mars.

Denne dagen starta med at et blidt fjes banka på døra mi for å høre om eg hadde sove godt, og om eg ville komme ut til frokost.

Eg skulle egentlig være på et arrangement denne dagen for å jobbe ilag med mine kolleger. Men eg er innlagt på den lokale DPS.  Og jobber hardt med mine egne stigma og fordommer rundt bipolar lidelse.

For eg skulle jo ikkje bli sjuk no, det var aldeles ikkje planen. Eg skulle nyte våren, (pleide ikkje våren være mi tid?) nyte påsken og være opptatt med mine verv i Bipolarforeningen. Eg skulle ikkje ha en kropp som ga beskjed om at nok er nok.

Å bli sjuk no passa meg dårlig. Og tusen tanker hoppa rundt i hodet mitt.  Akkurat nå er det så travelt, eg har ikkje tid til en innleggelse no. Eg har en jentetur eg ska på , et arrangement eg ska på, en barnebursdag eg må laga til.. Viss eg bare vente litt til så går da sikkert øve. Og om det skulle bli aktuelt så må INGEN få vita om da.  For, ka vil folk tru?  Sjå der ja, sjuk igjen?          Idet eg hadde sagt dei setningane så ser mannen min på meg og litt irritert bemerker : " Men da e jo stikk motsatt alt du seie og står for! "  Og eg måtte innsjå at alle #fordommar eg la hos andre, faktisk låg hos meg sjøl. 

Men denna gangen satt det langt inne å godta at eg trengte hjelp, og at hjelpa nok best var en innleggelse. For av ulike grunner så var eg denne gongen livredd for kva folk ville tru, livredd for å skuffe dei rundt meg. For planen min var ikkje sånn. No skulle jo ikkje eg bli sjuk fleire ganger. Eg kunne tillatta meg å ha dårlige daga , men ikkje å bli sjuk. Eg som no hadde vært rimelig stabil så lenge.  Eg ville så veldig gjerne ikkje vera sjuk igjen.

Men så er det vel sånn, denne gangen som alle andre ganger, at det hjelper lite ka eg har bestemt meg for når kroppen ikkje hørre itte.

Så, #verdensdagen for #bipolare lidelser. 30 mars. Eg er innlagt, eg har hatt ei god natt og en OK dag. Eg har sete ute i sola ,og eg klarer å finne roen i små stunder om gangen. Denne våren og denne 30 mars blei ikkje heilt som planlagt , eg syns fortsatt ikkje at det er greit, men det er ikkje så mykje anna eg kan gjere no enn å ta imot hjelp og gi meg tid til å bli bedre. 

 

 

Bipolarkvardag

Når eg starta bloggen så var intensjonen min å skriva litt om korleis det oppleves å leve et kvardagsliv med bipolar lidelse. Eg finn god terapi i å skrive, då får eg tankar og rot ned på papir , og det hjelper meg å sortere, og å rydde litt i et kaotisk hode.

Men når kaoset som er i hodet ikkje kjem av eigen sjukdom, men av sjukdom i nær familie då blir det med ett vanskelig å forklare, å skrive.

Vi har i høst opplevd at vår 20 år gamle datter har blitt svært dårlig psykisk. Å sjå nåken så nær deg ha det vondt uten å kunne gjere noko er vanskelig.

Og når vi opplever å bli møtt av et helsevesen som ikkje tar pasienten på alvor, så blir det enda vanskeligere.

Vi har måtte forlanga møter, vi har tvinga oss med på samtaletimer, eg har skreke til behandlara og eg har trampa ut av møter i sinne. Eg har nok oppført meg som ei skikkelig drittkjerring. Det er rart med det, når egne barn blir sjuke så våkner det ett instinkt hos foreldre som ikkje bare kan slås av.

Fordi vi har ei datter som er god med ord, som ikkje vil væra til bry , og som bur heime hos foreldra så har opplevelsen vår vært at dette "fikser dere selv".

Etter drastiske rop om hjelp , frå både ho og oss , og etter å ha lagd endel bråk så var det tilslutt nåken som hadde tid til å lytta.

Sånn at ho, (og vi) endelig opplever å bli møtt med den forståelsen og respekten som er nødvendig.

Vi er veldig glad og takknemlig for den hjelp vi får no, men det skremmer vatnet av meg at vi har måtta kjempa så høglytt for at ho og vi skulle bli tatt på alvor.

Kva med dei som ikkje veit kor dei skal henvenda seg, dei som ikkje har meir energi og som står aleine?

Denne opplevelsen har gjort meg enda sikrere på at jobben som blir gjort av Bipolarforeningen og andre frivillige organisasjoner innen psykisk helse, er umåtelig viktig! Det trengs ei kraftig pasientstemme!

 

Når ting stormer så har vi som familie en evne til å finne den energien som trengs. Når ting roer seg så er energitjuvane fort på plass og eg sige sammen som en saccosekk.

Å få ein reaksjon etter ein sånn periode som vi har hatt i høst vil eg tru er over middels normalt.   Uansett om en har #bipolar lidelse eller ikkje. Eg veit ikkje om det er en "vanlig" depresjon eller en del av mitt sjukdomsbilde, eller en blanding av begge deler , men å finne tilbake til kvardagslivet har vært litt vanskelig.  

Å ha bipolar lidelse er noko som er en konstant i livet mitt. Det er ikkje 1 år med medisinkur, og 20 timer samtaleterapi så er eg frisk. Målet er å bli stabil, eller ha lange stabile perioder.

Akurat no kan en vel sei at stabiliteteten nok har svinga litt i det siste. 

 

Gjer som eg seier, ikkje som eg gjer!

Denne høsten har vært et eventyr.

Skulle en vist en graf over læringskurven min så har den gått så rett opp at den nesten ville tippa litt bakover.

Eg har flytta meg litt utfor huset, og fått kjenna på kor godt det er at kropp og hodet fungerer til andre ting enn å lage niste, vaske klær og lage middag.

Eg skal aldeles ikkje snakke ned på det å være heime, men nå kjenner eg kor eg har savna det å ha ei rolle utenfor husets fire vegger.

Eg er blitt med i Brukerrådet på DPS her eg bur, noko som er veldig spennende! Og litt nytt og litt skummelt.

Eg har fått væra med på mykje spennande frivillig arbeid gjennom Bipolarforeningen, og fått sjå kor viktig det frivillige arbeidet vi gjer er.

Eg syns sjøl eg er blitt en racer på å fly aleine, ta tog aleine, til og med finne fram på t-banen i oslo aleine!

Ting som for bare nåken år siden kunne framkalle svettetokter og søvnløse netter ,går nå nesten som en lek.

Eg syns eg er ett utrulig heldig menneske, som gjennom Bipolarforeningen og Brukerrådet får væra med på å bruka min erfaring med bipolar lidelse til nåke fornuftig.

Når eg i høst har farta litt på kryss og tvers så har eg blant anna vært med på å holde mestringskurs i regi av Bipolarforeningen og holdt erfaringsforedrag. Der snakker eg om viktigheten av rutiner, og at en kan lære seg sine egne faresignal og på bakgrunn av det kanskje klare å snu en nedtur eller opptur.

Ganske enkelt skulle en tru?

Så er det å overføre teori til praksis.

Ein ting er å følge rutiner, søvnmønster, frisk luft, medisiner og andre ting som er viktig, når en føler seg bra. Når en våkner utkvilt om morningen og føler at en har overskudd og tiltakslyst.

Så kommer det inn det eg snakker om på kurs, å forrtsette å holde på rutiner når kroppen går i dvalemodus og angsten prikker meg på skuldera. For det er ikkje enkelt.

Etter en svært travel høst med mykje ting som har skjedd på "arbeidsfronten" og litt utfordringer på hjemmefronten, så kjenner eg no at kroppen er på vei inn i dvalemodus. Noko som passer svært dårlig 1 mnd før jul.

Så klarer eg å bruke noko av det eg har lært?

Det eg har lært av kurs er at det er viktig å stå opp til samme tid hver dag, komme seg ut av senga.

-Eg står opp til samme tid hver dag, sender ungene på skulen. Og så går eg å legge meg igjen. Sånn bare for 1 time seie eg til meg sjøl kvar dag, og så står eg opp igjen etter 4-5 timer.

Det er viktig å ete sunt og regelmessig.

- Tonje i dvalemodus livnærer seg av sjokolade, cola og litt chips. Vi har middag kvar dag, men den frister lite. Kanskje fordi eg klarte å trø ei sjokoladeplate ned i gapet mens eg laga middag..

Det er viktig med frisk luft og litt mosjon.

- Eg gikk opp til postkassa igår, og hadde vinduet litt nede når eg kjørte for å hente unger på fotballtrening.

Tur har eg ikkje gått på veldig lenge, det er nemlig veldig kaldt ute og eg har litt dårlige sko. Gode grunner til å la vær syns eg akkurat no.

Heldigvis så har eg lært litt av mestringskurs, årevis med terapi, og av å gå på trynet gang etter gang.

Eg veit at fordi om det er litt tungt akkurat nå så går det over.

Eg veit at om det skulle smelle skikkelig og eg skulle bli sjuk no, så går det over det og.

Eg veit at siden eg klare å sette ord på korleis eg har det så er ikkje faren så stor for en skikkelig nedtur.

Eg veit at eg har mange rundt meg så er nett lika glad i meg, uansett ka modus eg e i.

Eg veit at fordi om eg ikkje klarer å gjennomføre alt eg har lært, så ligg det i bakhodet. Og det er kanskje det som stopper meg fra å sove heile dagen, og som får meg ut av huset og på butikken fordi om eg ikkje har lyst.

Og eg veit at eg snart ska gå en tur, må nett bare kvila litt til først ;-)

Åpenhet

Dei siste åra har eg vore offentlig åpen om min bipolare lidelse.

Eg har snakka høgt om viktigheten av åpenhet, starta bloggen, holdt foredrag og blitt styremedlem i bipolarforeningen.

Eg føler eg til tider har pumpa ørene til mine venner og familie fulle om bipolar lidelse, angst, livet og psykisk helse.

Det er ein del av kvardagen min, og for meg føles det nå heilt naturlig å være så åpen om psykisk helse.

Sånn som livet er nå så kunne eg ikkje forestilt meg korleis det skulle være om eg ikkje var åpen.

Så av og til får eg meg et par aha opplevelser, som når eg blir stilt spørsmål om eg alltid har vært så åpen?

Og etter å ha tenkt meg litt om så blir faktisk svaret nei.

Når eg fikk diagnosen blei familie og nærmeste venner informert, men eg brukte lang tid på å forsone meg med at eg hadde bipolar lidelse , og eg syns i perioder det var flaut å snakke om.

Eg husker veldig godt første gangen eg såg noko på facebook om bipolar lidelse.

For meg, den gangen, var det et veldig stort steg å trykke på den lille liker knappen.

Då ville andre mennesker sjå mitt navn i sammenheng med ordet bipolar. Eg hadde mange rare forestillinger i hovudet om kva som kunne skje når eg trykka på den liker knappen.

Men så skjedde det ingenting, det var ingen som ringte og lurte på om eg var blitt gal, ingen som sletta meg som venn, det skjedde faktisk ingenting.

Sakte men sikkert jobba eg meg framover til der eg er idag.

Eit av dei største skritta eg har tatt var for ca 3 år siden. Då hadde eg vore ganske dårlig en periode , og det enda i ein innleggelse. Etter nokre veker var eg heime igjen, mykje bedre og med ett positivt syn på livet.

Det eg ganske raskt la merke til var at fleire rundt meg ikkje visste korleis dei skulle forholde seg til meg.

Når eg fikk spørsmål om korleis helsa var, så var det med litt mildere stemme og gjerne med hodet på skakke :-)

Alt i beste meining, men for meg, som fortsatt var den samme , så blei det litt merkelig og nesten komisk.

Det gjorde at eg fekk en trang til å forklare at eg fortsatt var meg, at eg ikkje er laga av porselen, at eg ikkje var farlig , og heller ikkje smittsom :-)

Etter mykje tankevirksomhet og mange runder med meg sjøl så la eg ut ett lengre innlegg på facebook , der eg fortalte at eg hadde bipolar lidelse og at eg hadde vært innlagt på psykiatrisk.

Responsen som kom fikk meg til å innsjå at vi trengte å væra meir åpen om psykisk helse.

Alle ville mitt beste, men dei visste bare ikkje korleis dei skulle vise det.

Etter det innlegget var på en måte katta utav sekken , og eg fant raskt ut at det å være så åpen var ein stor lettelse for meg.

Det har blitt min måte å få bruke sjukdommen min til noko positivt.

Å være åpen handler ikkje nødvendigvis om å blåse det ut på facebook, i lokalaviser eller andre medier.

Det handler like mykje om å tørre å være åpen mot seg sjøl, til sine aller nærmeste, og kanskje det å være åpen for behandling.

Men når nokon vel å væra åpen om psykiske lidelser så bør det væra uten å være redd for å miste jobb, venner, nettverk, og uten å være redd for at en skal bli sett ned på.

For meg så handler det om det, alle treng ikkje fortelle alt til alle, men om ein vel å gjere det så skal det være rom for det.

Om å vera pårørande

No har eg hatt diagnosen bipolar lidelse i 7 år , men før vi kom så langt har det vært mange år inn og ut av forskjellige legekontor for å prøve å forstå.

Når eg fikk diagnosen var det en lettelse - for meg , men ikkje minst for mine pårørende.

Vi fikk et navn på en sjukdom og etter mykje søking og leiting etter informasjon så var det litt lettere å forstå meg og min bipolare lidelse.

Nåke av det første som begynte å svirre i mitt hode, som mor, var om eg kom til å videreføre denne sjukdommen til ungene mine. Det er vist at det er genetisk, og eg har vore veldig redd for at dei skulle bli sjuk på grunn av mine gener.

For at eg ikkje skulle drukne i skyldfølelse så har eg måtta tenkt at ; javel, sånn er det.

Og om ungene våre skulle ha/få/utvikle bipolar lidelse så fikk vi ta det derifra.

Å væra pårørande til nokon med som sliter med psykiske lidelse er tøft.

Det er tøft for mannen og ikkje minst tøft for ungene.

Vi har valgt å vera opne og gitt de informasjon, tilpassa alder.

Vi har prøvd å forklare viss de har hatt spørsmål ,og vi har prøvd å forklare når eg har blitt sjuk.

Første gangen eg var innlagt kom ungene på besøk, og vi hadde et hyggelig møte med mykje latter ilag med personal frå avdelingen.

Informasjon, og ikkje minst humor, har vore vår mestringstrategi.

Men uansett kor mykje informasjon en henter inn , og uansett kor mykje humor en bruker så gjer det oss ikkje immun.

Tidlig på sommeren i år merker vi at 20 åringen vår begynner å bli psykisk dårlig. Den dårlige perioden ender i ein innleggelse.

Umiddelbart så blir eg livredd og kjenner på angsten.

Tusen tanker om gener og skyldfølelse, før hjernen seier stopp! og begynner å fokusere på det praktiske.

Har du reine klær? Har du pakka? Kem vil du ska kjøra deg te avdelingen?

Alle følelser er kobla ut og det som er igjen er den praktiske "kva må vi ordna og fiksa, sånn no med ein gong!"

Eg tenkte ei stund at eg hadde mista all empati og blitt forvandla til ei iskald kjerring.

Behandleren min prøvde å trøsta meg med at det var eg ikkje.

Men for at eg som mor, mor med bipolar lidelse og evig redsel for å føra genet vidare, for at eg skulle klare å håndtere situasjonen så gikk eg rett og slett over i en form for overlevelsemodus.

For at eg ikkje skulle grave meg ned i skyldfølelse og -kva kunne vi gjort annerledes- tanker , så blei reaksjonen min sånn.

Kald og praktisk.

Eg har hatt mykje tanker om skyld og skam. Og høgst irrasjonelle tanker om at siden eg har vore så open heile veien så kanskje eg har "lært" vidare korleis det er å vera psykisk sjuk.

Men tankane eg sit igjen med etter at det er gått ei stund - etter at vi har sett dotter vår få nødvendig hjelp , og at ho håndterer kvardagen igjen - dei er heilt annerledes.

For kanskje eg ikkje har lært ho korleis ho skal vera sjuk, eg har kanskje lært ho at det ikkje er noko skam å bli psykisk sjuk.

Kanskje eg har lært ho at det er greit å be om hjelp når ting blir for vanskelig å håndtera, og at det er heilt greit å ta imot hjelpa en blir tilbudt.

Og kanskje vi har lært ho at det er lov å le sjølv når en er sjuk , og at det er lov å grina når tårene presse på.

Kanskje eg har lært ho at når ting er svart så kan en få hjelp, og at det er håp i en håplaus situasjon.

Og eg har lært at det er vanskelig og tøft å vera pårørande. Og eg har lært at informasjon og humor er like viktig, uansett om en er pasient eller pårørande.

#bipolar #angst #mestring

Sommerferie med bipolar lidelse

Sommerferien til ungene er godt i gang,

Det er lyse dager, seine kvelder og varme morninger.

Nesten oppskriften på en perfekt sommer, Hadde det ikkje vært for at eg ikkje er så god på å ha mange dager uten rutiner.

Det fungerer dårlig i sammen med min Bipolare lidelse.

Nå skal eg ikkje påstå at alle med bipolare lidelser har det sånn, men eg trenger rutiner.

Eg som tidligere var livredd for at ting skulle bli kjedelig rundt meg, eg trenger nå en fast dagsplan for å holde meg frisk.

Eg fungerer best i den vanlige /trauste kvardagen. Der vekkerklokke, nistelaging, middagslaging og fotballkjøring er en del av kvardagen.

Så kommer sommerferien, vekkerklokkene blir skrudd av og vi gler oss til lange late dager.

Og så blir det kanskje ikkje som en hadde trudd ,og eg kjenner ganske raskt på kroppen at de faste rutinene er bytta ut med noko anna, med redselen for å bli dårlig.

Og eg blir like forbanna irritert kvar gong eg kjenner at kroppen begynner å gi beskjed.

For eg føler og trur at eg gjer det meste rett. Eg snakker om følelser, går i terapi, sover om nettene, tar medisinene mine.

Eg prøver å være sosial, men ikkje for sosial. Eg prøver å være aktiv med ungene, men ikkje for aktiv. Eg prøver å balansere livet mitt så godt eg kan rundt det at eg ikkje vil bli dårlig.

Og så skal sommerferie, det som for de aller fleste er årets høgdepunkt, være det som slår meg ut?

Eg har laga meg en "hold meg frisk resten av sommeren plan" , og ein av tingene er at eg må innsjå at vekkerklokka mi må stå på sommaren gjennom. Kjedelig som det kan hørest ut så velger eg å stå opp til samme tid kvar dag , når eg veit at det kan hjelpe meg å holde meg frisk.

For eg vil nyta sommaren ilag med familie og venner, ute i sola.

Ikkje inne i mørket, full i #angst

Å leve med #bipolar lidelse er ikkje noko eg kan velge vekk, kanskje både dessverre og heldigvis?

I fleire dokumentarer er det blitt stilt spørsmålet : dersom du kunne velge, ville du ha valgt å leve livet ditt uten bipolar lidelse?

Veldig mangen av dei som er blitt intervjua seier at nei dei ville ikkje velge det vekk.

Eg, eg er usikker. Svaret skifter etter kor i sykdomsforløpet eg befinner meg. Er eg litt over middels eller stabil så er det heilt klart at eg aldri ville levd uten. Å kunne oppleve ting så sterkt som en gjer i en hypoman fase er ganske fantastisk. Når eg er stabil er det heller ikkje noko sak, då er den e del av meg, men det styrer ikkje livet mitt. Eg har kontroll.

Men nå, når ting ikkje er så greit, når kvardagen blir i overkant frustrerande.. Då kunne eg absolutt tenkt meg et liv uten denna følgesvennen.

Den kunne ihvert fall hatt anstendighet nok til å ta sommerferie den og.

Åh den kjærleiken (tålmodigheten)

Mannen har no vore sjukemeldt ei lita stund , det var vel nesten uungåelig når en trur en er supermann , kan fikse alt, jobbe konstant og aldri bli sliten. Da gir kroppen beskjed ,og en blir nødt til å ta ein pause.

Eg var veldig glad for at han tok signala og legens råd på alvor.

Det eg ikkje tenkte på , var at no kom vi til å gå heime - ilag - heile dagen!

Det er faktisk en ganske stor utfordring.

Utfordring for meg , for eg er vant til å ha huset for meg sjøl om formiddagene. Eg står opp om morningen, sender ungene på skulen , og har full kontroll i huset de neste 5-6 timene.

Utfordring for han, som er vant til å dra på jobb i et hektisk miljø kvar dag. Mens no må han gå heime og hørre på knurringa mi.

Eller som eg velger å sjå det, velmeinande hint om korleis eg er vant å ha formiddagene mine.

Og eg kjenner at tålmodigheten min får kjørt seg..

og sjøl om eg mest sannsynlig er heilt fantastisk å vera ilag med heile dagen ,så har han komt med påstander om at det ikkje stemmer heilt.

Så då går vi heima og knurre begge to,

Eg - 37 år gammal dame med bipolar lidelse, som har stort behov for rutiner og litt stilhet for å holde meg ok.

Han - en 43 år gammel mann som er konstant rastløs og alltid har hodet fullt av planer og prosjekt.

Kan tru da e koselig stemning ;-)

For en mestringsfølelse!

Denne veka har eg gjort nåke eg aldri hadde trudd eg sku tørra eller orka. Onsdag og torsdag har eg stått foran mennesker og holdt ett foredrag om mitt liv med #bipolar lidelse. Onsdagen laga eg ett arrangement her eg bur , og torsdag var eg på ett lignande arrangement i bergen, begge i forbindelse med #bipolardagen som er 30 mars.

At eg har gjort detta, at eg 2 dager på rad stått foran mennesker og fortalt om mitt liv e rimelig sprøtt for meg.. Ein ting e å gjera da på bloggen og på facebook, der eg sleppe å forholda meg direkte til blikk og andres folk kroppspråk.

Det var en heeeilt anna ting å skulle sjå direkte på folk og kjenna at alle kikka på meg.

Eg som blir redd og får vondt i magen viss folk ser på meg, tenke automatisk at håret mitt ser rart ut, eg har sminka meg teit, elle kanskje de bare syns at eg er teit og at da e derfor ser de på meg.

Det e vel kanskje ikkje lov å sei men eg e faktisk dritimponert og veldig stolt øve meg sjøl! #antijanteloven

Både kropp og hjerne har jobba overtid denne veka..

På tirsdag var eg overbevist om at eg fikk hjerteinfarkt. Eg googla meg rundt på internett ette informasjon om hjerteinfarkt hos kvinner. Etter å ha lest litt så begynte eg å tenka at eg kanskje ikkje sku detta om , men at da va nervøsitet og muskelspenninger. Når eg hadde utelukka hjerteinfarkt så va eg sikker på at eg hadde fått blodpropp ?? men den va heldigvis bare innbilt den og..

Idag e eg veldig fornøyd med at eg har klart å gjennomføra da ,sjøl om eg må betala for da no.

Har hatt mykje vondt og mykje #angst siden eg kom heim fra Bergen igår, egentlig litt som forventa.

Men eg veit at angsten til slutt vil gi seg og at muskelspenningane vil roa seg.

Og da e faktisk verdt for denna deilige mestringsfølelsen eg sitte med no.

Takka vera gode venner og familie så klarte eg å gjennomføra.

Eg ville, eg kunne , eg KLARTE!!

Fuck #janteloven og Heia #åpenhet !

Hva er bipolar lidelse?

 

I dag kom eg dessverre over en link der en radiprofil frå Fox News uttaler seg om Bipolar lidelse, der han sier det er noe som er oppfunnet av helsestanden for å tene meir penger, og  det er det siste nye... "Alle får" diagnosen..  

http://mediamatters.org/blog/2015/01/30/fox-host-tells-caller-her-bipolar-disorder-is-m/202349

 

Eg blir så oppgitt, så inderlig oppgitt. At det finnes fordommer mot psykisk sjuke er noe vi veit, og som mange dessverre merker på kroppen hver dag.

Når kjente radiopersonligheter kan få seg til å spy ut reine usannheter så kan det gi fordommene større plass.

På sånne dager  blir eg veldig sikker på at eg gjorde det rette når eg valgte  å vera open om min diagnose.

Eg ser på åpenhet og opplysning som den beste, om ikkje eineste måten å bekjempe fordommer på.

 

Bipolar lidelse for meg er noe eg lever med kvar dag.

Eg må ta hensyn i min kvardag for at eg skal ikkje få nye deppressive eller hypomane episoder.

På samme måte som en diabetiker må være påpasselig med kostholdet, på samme måte som alle med en kronisk sykdom må ta hensyn.

Eg har gode dager, og dårlige dager. Eg som resten av befolkningen.

 

 

Så har eg dager der eg er verdensmester, dager der eg klarer meg strålende på 2 timer søvn, dager der tankene går så fort at det er umulig å tenke, dager der eg starter på en setning og tre ord uti har eg begynt på en ny. Dager der eg snakker så fort at dei rundt meg ikkje skjønner ett einaste ord, dager/netter der eg maler tak, graver opp bed, lager ny plen, ommøblerer, alt i løpet av 3 timer og alt fullstendig utan plan.

Dager der fuglene synger for sakte. Dager der eg er hypoman.

 

Så har eg dager/måneder der eg er null verdt. Som menneske, som kone, som mor. Dager der eg aldri kan få nok kvile. Dager der hjernen ikkje fungerer, det er en tjukk svart graut, og å sei en setning kan ta meg fleire timer. Dager der eg ikkje tåler lys, eller lyden frå mine egne unger. Dager der en tur på badet føles like uoverkommelig som en tur til Mount Everest.Dager der eg ikkje kan forstå korleis eg skal samle nok energi til å kunne ta meg en dusj. Dager der ringeklokka eller en telefon sender meg ut i et angstanfall.

 Dager der det ikkje finnes håp,dager der eg er fullstendig verdiløs. Dager/måneder eg er deprimert.

 

Og eg forventer ikkje at nåken skal forstå korleis eg har det , der eg står å kjefter på de treige fuglene, eller der eg ligger under dyna med augene igjen og holder meg for ørene.

Men eg har et ønske om respekt , respekt for at min sjukdom er reel. For meg og for veldig mange andre.

 #bipolar #angst #depresjon #hypomani

Nytt år og sånn

Mitt aller første nyttårsforsett må vera å huska å skrive 2015.

Like vanskelig kvart år :-)

 

Eg prøver å ikkje ha noko særlig forsett, rett og slett for eg er litt alt eller ingenting typen..

Viss eg sette meg som forsett å eta sunnare og begynna å bevega meg , ja då et eg grønnsaker i 3 dager, går tur fleire ganger til dagen, melder meg inn i alt mulig bli sunn spis sunt klubber på nettet ( som om en innmelding automatisk fører til mindre midjemål og en avsmak på cola)

Etter ei lita veke har eg -av erfaring- blitt til ei skikkelig heks som snerrer til alt og alle.. Resultatet er at kryper opp i sofaen med cola under armen , sjokolade i skåla og ett ansikt fullt av tårer og snørr.

Så i år har eg bestemt meg for å prøva å spara omgivelsane mine (og meg) for den opplevelsen :-)

 

Men, det som faktisk skal skje er at eg skal begynne å trene litt på treningsenter. Og det fordi eg fikk medlemskap i julegave av mannen.

Og med det fikk eg bevist at -sutrer/maser eg lenge nok om noe - så skjer det :-)

Det er den formen for #trening eg har likt best opp gjennom ,og den treninga eg har "holdt ut" lengst.

Eg kjenner at hjernen prøver å overta litt med planer om trening kvar dag , bønner og erter til middag ,og minus mange kilo på 2 uker.

Men eg er beredt, vekta er knust, eg har sjokolade liggende på lur og på middagslista vår står det verken bønner eller erter. :-)

 

 

 

 

Så eg ønsker 2015 velkommen, tenker at dette året blir nok ikkje revolusjonerande forskjellig på 2014.

Men eg skal prøve å gjera ein positiv forandring der eg kan.

Eg kan ikkje bestemma at eg ikkje skal bli dårlig pga #bipolar lidelse, men eg kan prøva å legga til rette for at eg ska holda meg så frisk så mulig.

 

Eg kan ikkje bestemma korleis venner og familie skal oppføre seg, men eg kan prøva å godta at vi e forskjellige og at alle har sin grunn for korleis en reagerer.

 

Eg KAN velge å omgi meg med mennesker som er bra for meg, og det er ett valg eg vil prøve å være bevisst på ,og det er kanskje det viktigaste.



Dette blidet blei tatt på nyttårsafta, denne kvelden var vi ilag med en fin gjeng med små og store venner. Faktisk tilnærma perfekt avslutning på 2014 og start på 2015 <3

 

 

Den stygge depresjonen

Da har det vært stille fra meg i ein periode. Skulle ønske det var fordi eg har vært så opptatt med mykje gøy og morro.

Vel bite me!

Depresjon. Ein av polene i bipolar lidelse. En stygg ekkel liten sak. En vanskelig sak.

Vanskelig å være deprimert, vanskelig å snakke om, og eg kjenner det er vanskelig å skrive om.

For i en depresjon er det få lyspunkt.

Og å skrive om noe som bare er mørkt er jo ikkje noko gøy. Men sånn har det altså vært.

Mørkt, noen dager veldig mørkt.

I midten av august blei angsten så ødeleggande at eg tilslutt fant meg sjøl hulkande på et rom på psykiatrisk avdeling. Med en litt sånn - ka i helv... skjedde no følelse?

Eg følte meg fullstendig på tulletur, med en angst så kraftig at eg syns nesten det var rart de ikkje holdt meg fast. For alt inni meg rista så kraftig at det var problematisk å puste, å eta, å eksistere.

Etter 4 dager skreiv eg meg ut.

Det går nok ikkje inn i historien som min aller beste avgjørelse.

Men eg hadde så vondt, og når det ikkje blei bedre med ein gang så fekk eg nesten panikk.

Måtte heim, lage middag, vaske klær.. Kanskje da gikk øve viss eg ikkje kjente etter? Viss eg gikk tur kvar dag, prøvde å eta regelmessig og sova kvar natt... Viss eg bare prøvde hardt nok, ønska da sterkt nok..

Adrenalinet etter utskrivelsen holdt i to dager.

Så sank eg sammen som en potetsekk, fullstendig apatisk.

Uten vilje/evne til å fungere og uten vilje/evne til å leve.

Og det å kjenne på at orken, lysten , viljen til å fortsette å puste - at den ikkje er der.. det er en ganske så grusom følelse.

Følelsen av å være en byrde, det å ikkje kjenne glede når ungene er rundt deg, at en bare vil forsvinna - for smerten av å tenka på ka dei rundt deg går gjennom , den er så stor.

Den dårlige samvittigheten fordi en ikkje klarer å smila til familien, fordi en ikkje er som de andre "normale".

Dei som klarer å smile , klemma og lytte uten å føle at kroppen revner..

Langt nede i bunnen av en depresjon vil en nok ofta finna tankane om å forsvinna.

Men det er ikkje alltid at tankene om å forsvinne betyr at en vil ta ende på alt.

Men at en sårt og desperat ønsker en forandring!

La noe skje!

La familien sleppa å måtta ta hensyn til meg!

La ungene få ei mor uten depresjoner. La mannen få ei kone som fungerer.

La meg få sleppa denna intense fysiske smerten.

Det føles som kroppen er ett stort skrubbsår. En går rundt uten hud.

Det er rett og slett jævlig.

Nå nærmer det seg slutten av september, og eg har hatt mange samtaler med behandler.

Ho var ganske raskt ute med å ville legge meg inn igjen.... og eg reagerte som en liten drittunge - armer i kors, snurpa munn og standhaftig hoderisting.

Må ikkje tru at ho bare liksom kunne fortella meg kva som var best for meg!! Ehh hallo.. fullstendig hjernekræsj kan det vel og kallast.

Eg har fortsatt med å væra heima, med god oppfølging fra behandler ( som bare flirte av mitt trassanfall) og kjenner no at depresjonen sakte slipper litt taket.

Eg har mine små tegn, som foreksempel at eg ikkje lenger begynner å grine når det ringer på døra .

At eg idag klarte å sitte med bordet og hjelpa med lekser. ( uten å villa dunka hodet hardt mot ein hammer)

Små tegn, små steg. Ganske sikkert små tilbakefall.

Setningen -det går over, det går over, det går over, er ofte på repeat i hodet mitt.

For det går over. Det tar bare så fordømt lang tid.

For ærlig?

Er det noe som heter å være for åpen og ærlig?

Og kva er prisen for å åpne opp og fortelle høgt korleis ein har det til ein kvar tid?

Dette har eg kjent ein del på i sommer.

Eg er åpen om meg og sjukdommen min, prøver hvertfall så godt eg kan.

Eg skriver innlegg om dårlige dagar og om gode dagar, men i sommer har det vært litt vanskelig..

 

Og i bunn ligger min redsel for korleis andre ser og oppfatter meg.

Kva vil ein tenke når det eine dagen er eit smilende bilde på facebook, neste dag et blogginnlegg om at angsten tar meir og meir kontroll, neste dag er eg på stranda med ungene, dagen etter nytt blogginnlegg om den konstante uroen som igjen fører til ett stk hissig kvinnemenneske når eg er heime?

For det er litt sånn det har vært i sommer.

Eg liker ferie, lange morninger og seine kvelder.

Lange dager på stranda, bading til svømmehuden vokser ut ,og sosialisering med både voksne og barn.

Og eg har klart det, eg har fungert , stort sett.

 

Mens under har det vokst fram ein større og større uro, som har sklidd over i angst..

Den type angst som får meg til å setta spørsmåltegn med min egen verdi og rett og slett meininga med mitt liv.

Kva skal det være godt for å ha ei mor, kone, venninne som er så ustabil som eg føler meg av og til?

For det er der hjernen tar meg når eg blir dårlig..

Enten eg vil eller ikkje.

Og det er vondt.

For det er ikkje sånn eg vil være.

 

Og vi har alle dårlige dager, det er ikkje det eg meiner.

Eg er nok litt meir redd og obs på mine dårlige dager.

For det som kanskje var en dårlig dag igår ,kan neste dag være på vei over i ein deppressiv periode.

Eller det kan snu heilt og gå over i ein hypoman fase.

Pest eller kolera.

Begge deler like jævlige!

 

Denne sommeren har eg nok prøvd å late litt for meg sjøl at eg ikkje er sjuk, og det slår tilbake på meg no.

For no klarer eg ikkje oversjå det lenger. Ett par dårlige dager innimellom - har gått over til å bli ett par gode dager innimellom. Og det er feil vei.

 

Blogginga har vært ein viktig lufteventil for meg, der eg har fått skribla ned litt tanker, sortert litt ,og fått tilbakemeldinger som betyr enormt mykje for meg.

Om det har vært på ti eller 100 ord, på blogg, facebook eller direkte.

 

Og så har eg faktisk fratatt meg sjøl den muligheten fordi eg er nervøs for kva andre tenker om meg..

Fordi eg har vært redd for å slite folk ut med mi blogging om mine tanker, min hjerne...

 

Så her er det ; et åpent, ærlig innlegg om at no er det litt tøft. Du ser det nok ikkje så lett på meg, for den indre uroen og angsten er "heldigvis" bare min. Men den er der , og det er noe dritt av og til.

 

Ferieidyll og harmoni?

 

Ja det hørtes bra ut :-) Men får vi det til?

Har fine planer og tanker om hvordan det skal være, men det blir ikke alltid sånn gitt..

I dag hadde vi planer om å gå en god tur i fjellet.

Frisk luft, norsk natur, lykkelig familie , det var hvertfall det eg så for meg i mitt eget lille feriehode.

 

Dagen starta med at eg våkna sur.

Heilt sant.

Idet eg slår opp øynene så kjenner eg at kroppen protesterer.

På alt.. På den teite dyna, på lydene frå stua, på at mannen fortsatt sover (fornøyd og uvitende om den furien som ligger ved siden av han), og ikkje minst så kjenner eg at hodet er tungt, det er travelt og redselen for at det skal bli for mørkt inni der kommer buldrende.

Å bli psykisk dårlig på koselig hyttetur med familien passer dårlig..

Eg står opp og prøver så godt eg kan å ignorere mitt sure jeg.

 

Etter at tirsdagens tur blei litt lenger enn vi trudde så pakka vi idag nistepakker , drikkeflasker og masse kjeks. Her skulle ingen bli sultne og tørste hvertfall.

Etter å ha kjørt der vi hadde planlagt å gå tur, så blir vi enige (på en måte..) om at det var for masse snø til at det kunne bli en koselig tur. Vi må snu,og kjøre en annen plass for å gå tur der.

Da har den allerede sure meg blitt skubba langt utenfor min egen komfortsone..

Først må eg snu hodet om at vi ikke skal går tur der eg hadde tenkt/planlagt og studert kart.. 

Så skal vi faktisk gå tur en ny plass, en plass som eg ikke finner merka turstier på kartet!.

.Vi skal bare gå, uten noe spesifikt mål og uten at det trygge røde turmerket kommer til å dukke opp..

Følte  meg nesten som en villmann!  Om en villmann hadde følt seg sur, urolig og ukomfortabel.. 

Mannen er i sitt rette element, han liker ikkje merka turstier med fare for å møte andre mennesker. Han er en ivrig jeger og går rundt i fjellet i dagesvis uten å følge stier til nærmeste topp. Forstå det den som vil/kan..

 

Vi kommer oss avgårde, eg prøver å snu mine egne tanker - tenker hardt på at dette blir bra!

Etter en liten time var idyllen over, eg snerrer til mann og barn, ungene krangler, klager og kjefter. Mannen surmuler og skjærer tenner så høgt at det kunne hørest i hele fjellheimen.

.Vi finner en liten haug og planen er å spise niste og roe oss litt ned. 

Vel. Den ene ungen nekter å gå opp på den lille toppen, den andre ungen springer opp og ned mellom oss voksne, og eg og mannen hiver oss rundt og tar en liten krangel når først stemningen var så god.....

Det er bare å finne ut hvordan en skal komme seg ned ,fortest mulig,  lettest mulig! (uten at vi dytter hverandre..)

 

Nesten nede begynner ungene å ake i snøen, de ler, springer og leker.

Og det er det de snakker om når vi kommer tilbake til hytta, om hvor kjekt det var å ake i snøen, uten akebrett og midt på sommeren. :-)

 

Nå i kveldinga ligger ungene på sofaen, ser film og spiser godteri. Mannen for ut med fiskestanga, og eg sitter med dataen og blogger.

 

Det er vel en form for ferieidyll det og?

 

 

FEEERIEEE!

Det er ferietid.

Endelig kan vi slå av alarmene på telefonen, la være å sjekke kva klokka er, og endelig endelig har mannen ferie :-)

I år har han tatt den helt ut og skal ha 3 (kanskje 4) veker sammenhengende ferie..

Det trur eg ikkje har skjedd siden vi traff hverandre for 20 år siden.

Det er ingen som skal opp for å nå skule og jobb, ingen lekser og ingen treninger.. Når ungene har fri og mannen har fri - så betyr det faktisk at eg og har ferie, sjølv om eg er uføretrygda ;-)

 

 Økonomien vår setter klare grenser for hva vi kunne finne på i år og sånn er det bare. Det er ikkje særlig luksuriøst når den ene partneren lever på uføretrygd..

Men ferie er det uansett! Og vi slo litt på stortromma (føler vi hvertfall) og starta ferien med at alle 5 gikk på Iron Maiden konsert ilag.

Det var absolutt en opplevelse for oss alle sammen, og ett minne for livet! 

 

 

Eg syns eg har verdens flotteste bukett :-D






 

Etter konserten kjørte vi rett avgårde til fjells. Vi har lånt oss hytte fra firmaet til mannen og skal være her ei uke.

Planen er  total utkobling, turer og fisking

Nå er det jo sjelden det blir nøyaktig som planlagt.  Vi har avverga ett par slåsskamper mellom guttene allerede, og eg kjenner litt på at det hadde vært deilig med ei strand og ei solseng... men samtidig så er det utrolig deilig at vi faktisk må roe tempoet helt ned og bare være sammen..

Det er ingen shoppingsenter i nærheten og ingen store attraksjoner som må sjekkes ut.

Bare masse norsk natur :-D

I dag gikk vi på tur i ca 4 timer, gikk nesten 1 mil, og det med ganske lite sutring og påfølgende kjefting ;-)

Ferie kan være fint viss vi tar oss tid til det. Resten av ferien skal eg prøve på det..

 




 

 

 

 

 

 

Min egenterapi

Jeg kjenner at livet ikke er sånn helt hipp hurra om dagen.
Ikke sånn bånn i bøtta heller, men bare ikke helt sånn som jeg liker å ha det..
Det er Litt skurring blant oss voksne, mye jobbing på han + dårlig søvn på meg er en dårlig kombinasjon..
3 unger som krever og fortjener oppmerksomhet på hver sin måte er heller ikke alltid så lett.

Jeg føler litt at jeg forsvinner i hverdagen. Det er alltid noe som skal ordnes, møter om ungene, kaos på mannen sin jobb.
Og oppi alt føler jeg at jeg forsvinner.

Jeg har utsatt og utsatt terapitimen min,
så når jeg kom dit sist uke så bobler det helt over av ting jeg trengte å diskutere. Det er alltid godt å få tømt hjerte og hodet hos psykiateren , men i etterkant har jeg vært litt trist. Og følt meg litt ensom.
Er det ikke plass til meg i livet vårt? Mine ting kan vente for jeg kan jo tross alt ta det opp med psykiateren?
Er jeg egoistisk som vil ha mer oppmerksomhet?
Eller er jeg bare rastløs , og sur av den grunn?

Vi har alltid vært god i kriser, der er vi urokkelige og står kampen ut.
Og kriser har vi hatt mange av.
Psykiateren min sa noe sånt som at "dere trenger å lære å leve i hverdagen, dere er så vant til å leve i alarmberedskap ,mens hverdagen gir dere en utfordring dere ikke helt vet hvordan skal takles"
Er nok mye sant der.

Jeg har ihvertfall tatt et lite grep for min egen del. Jeg prøver å gå tur flere dager i uken.
Både for psykisk og fysisk helse.
Idag var jeg på tur i skogen her og kom meg opp på noen "topper" (330 moh)
Siden jeg er i elendig form så er jeg veldig fornøyd med egen innsats!
Og det gir så utrulig god egenterapi det å rusle aleine rundt i skogen, kjenne at kroppen jobber og at jeg mestrer.

Dersom en ønsker forandring så må en begynne med seg selv. Og jeg ønsker at jeg skal klare å fortsette med "fjellturene" mine og kanskje jeg finner litt av den forsvunnede selvtilliten min på veien..



Bilde av eit stk svett dame, min faste turkamerat + min legg dekka med fluer!! Det var minst 1000 som fulgte meg på turen..

Å leve som bipolar


Da har jeg hatt noen forventa dager krølla sammen under dyna..

mens jeg forbanner bipolar lidelse, angst og hele gjengen med psykiske drittnavn..

Det har vært noen hektiske mnd, mye nytt og spennende, samtidig som livets faste rutiner som bursdager, festligheter og 17 mai feiring går sin gang.

Jeg går nesten konstant og minner meg selv på at jeg må ta det rolig, jeg må passe på, for jeg vil ikke vil ikke vil ikke bli sjuk!
Jeg tar rolige dager innimellom, jeg har sagt nei dessverre, til dugnader og møter..

Men det smalt likevel.
Og jeg blir så forbanna.
For jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å unngå å bli dårlig!
Og så er det da noen som minner meg på at
- du er bipolar, innimellom vil du nok bli dårlig, selv om du prøver å gjøre alt rett..

På gode friske dager har jeg ikke noe problem med å forstå at livet som bipolar vil svinge.
Det er når de tunge dagene kommer at jeg blir frustrert og forbanna.
For jeg fungerte jo så godt for noen dager siden!
Hvorfor i svarte Helv... skal det være så vanskelig nå?

Jeg prøver så godt jeg kan å holde det i sjakk, jeg spiser tablettene mine, jeg prøver å ha forutsigbare dager, jeg er ekstremt nøye på at jeg sover skikkelig hver natt.

Allikevel, allikevel klarer sykdommen å snike seg gjennom.
- Som en forbanna ond bipolar Ninja.
Med ett slag slår den meg ut.

Og jeg finner meg nok en gang iden situasjonen at kroppen rett og slett slutter å virke.
Det hørest nok rart ut, men det er nøyaktig det som skjer.


Denne gangen sto jeg ute å såg på at mann og barn spilte fotball..

Jeg kjente det begynte å prikke fra nakken og opp i hodet, pulsen øker, det blir vanskelig å puste, jeg blir svimmel, jeg går rett opp i senga, siger sammen og klarer ikkje røre en muskel.
Tårene bare triller uten kontroll og angsten er så kraftig at jeg har problem med å puste.
All min konsentrasjon går med på å klare å puste rolig.
Samtidig kom tankene om at nå var det over, nå var mine gode dager over. Nå blir jeg liggende her i flere år, som sist..

Og jeg føler meg som verdens minste svakeste menneske.
Voksen dame som stort sett har kontroll, og så bare full kollaps.

Mannen min skjønner hva som foregår, kommer etter en liten stund, retter litt på dyna, åpner vinduet, spør rolig om det er noe han kan gjøre mens han rolig sier at : pust , det går over.
Han går ut og lukker døra , og lar meg få akkurat det jeg trenger.
Ro og stillhet.

Og i ettertid slår det meg hvor heldig jeg er , som har en som kjenner meg såpass at jeg ikke trenger å si hva jeg trengte.
Han visste jeg ville ha fred og da ga han meg det.

Nå er det heldigvis lenge siden at et angstanfall har slått meg sånn ut.
Og jeg håper det blir veldig lenge til neste gang..


Disse dagene etter har vært prega av en slags zombiefølelse.
Men jeg har allikevel klart å stå opp, jeg har laga middag , jeg har snakka i tlf, sendt meldinger, jeg har til og med vært på butikken.
Og jeg vet ikke, kanskje jeg kommer meg raskere på beina enn før, fordi jeg tar de hensyn i hverdagen som jeg tar.

Kanskje jeg aldri helt kan unngå sånne dager som jeg har hatt nå, men ved å være oppmerksom på egne behov så vil det ikke bli så ødeleggende som det har vært før.




Jeg tok ett bilde fra senga mandagsettermiddagen.
Jeg kan ikke huske å ha tatt det, eller hvorfor.
Om det er komisk ,eller klissete poetisk vet jeg ikke.
Men det slo meg ; selv om jeg har mørke/lystette gardiner så klarer solen å komme gjennom ;-)

#bipolar #angst #mestring #familie

Bipolarforeningen Norge

Da har jeg hoppet inn i noe nytt og spennende!
Jeg pleier å være litt som Tussi når det gjelder nye ting som involverer nye folk - da sukker jeg tungt og leiter etter en plass å gjemme meg, mens jeg tenker at dette ikke er noe for meg.

Men denne gang bestemte jeg meg for at dette vil jeg!!

For 1 uke siden var jeg i Oslo på årsmøte i Bipolarforeningen , og skal nå være styremedlem i 2 år :-)

Fra bipolarforeningen.no

Bipolarforeningen er en liten forening med stor kraft, stort hjerte og stolthet for de menneskene vi arbeider med og for.
Vi er en frivillig medlemsorganisasjon som jobber samfunnspolitisk med psykisk helseproblematikk, og da med spesiell vekt på bipolare lidelser. Foreningen er for de som har en bipolar diagnose, samt familie, venner, fagpersoner, studenter eller andre som er interessert i foreningens engasjement.



I vinter så jeg på Facebook siden deres at de var på jakt etter nye styremedlemmer, og før jeg rakk å tenke hvor skummelt det var - så sendte jeg inn noen ord om meg selv.
De tok kontakt og før jeg visste ordet av det satt jeg på møte i Oslo.

Mannen min forteller det til alle som vil høre på, og inviterer meg med i samtalen for at jeg skal fortelle videre. Jeg har flere ganger reagert med å hysje på han og føle meg utrulig flau som skal snakke om det.
Uten å ane hvorfor.
For jeg er ikke flau over å være bipolar, men jeg tenker ofte at jeg ikke skal "plage" andre med å snakke om det.
Jeg er ikke flau over å være styremedlem i Bipolarforeningen , men jeg tenker at de fleste syns det er noe tull derfor skal jeg ikke "plage" andre med det.

Jeg rakk å tenke veldig mye på de mnd før møtet, jeg snakket/tenkte mye negativt om meg selv og gikk rundt og var litt flau for at jeg hadde vært så rett frem - og faktisk foreslått meg selv som styremedlem..
Men heldigvis så har eg lært meg å lytte til magefølelsen , som nå sa -

dette skal du!
Dette blir bra!
Dette fikser du!

Noen vil kanskje flire av at jeg lager en sak på dette, men for meg er dette stort.
For det betyr fleire ting :

- det betyr at jeg var tøff nok til å trå utenfor min egen komfortsone!
- det betyr at jeg kan bruke lidelsen min til noe positivt.
- jeg kan bruke stemmen min som bipolar for å jobbe frem mot et åpnere samfunn!
- det betyr at jeg ble hørt når jeg sa at dette vil jeg veldig gjerne være med på.
- det betyr at jeg kan gjøre en innsats for andre bipolare og pårørende.
- det betyr at "lille" meg i ei lita bygd på Vestlandet, jeg kan faktisk være med å gjøre noe, gjøre en forskjell..




Idag rekker jeg tunge til janteloven og klapper meg selv på skuldera!

#bipolar #bipolarforeningen #mot #jantelov

Livet det er helt ålright!

Livet er faktisk ganske så greit

Sånn har jeg det nå, og det passer meg bra!

Har hatt flotte dager på hyttetur med venner, og flotte dager med huset fullt i unger etter vi kom heim.


Hyttetur er ikkje alltid lika greit for eit bipolar damemenneske med angst.
Det å være så tett på mennesker i fleire dager kan vera en utfordring. Og hytteturen kan bli slitsom i stedetfor kos og ro.

Men så kan en være så heldig at en får reise på hyttetur med mennesker en klarer å slappe heilt av sammen med. Være i samme rom med mennesker som eg klarer å være både høglydt og stille sammen med.
Det er gull verdt.
Og en sånn tur har vi hatt denne helga.


De som vi reiste på tur med hadde laga påskequiz og påskeegg til ungene.
Til stor glede for alle sammen.
Mannen min (som egentlig jobba heile helga -til min irritasjon) , han har et ekstremt konkurranse instinkt..
Og viss noen sier "det våger du ikkje", vel da skal han ihvertfall..
Denne gangen var det en kommentar om skihopp som gjorde at han tok på langrennsski, hoppa, og slo seg gul og blå :-)



Heime fra hytteturen var det to tantebarn som var klare for å komme på sovebesøk.
Vi var heldige med været, og tilbrakte nesten all tid ute med hagen full i unger.

Åpne dører og stor takhøyde, det er hvertfall det vi ønsker oss for vår heim. og noen ganger får vi dager med latter, liv og røre , dager der vi føler at vi har gjort noe rett :-)

Det er nok en slags egoisme idet, men det at unger og voksne kan føle seg velkomne i vår rotete hjem, det gir meg en god følelse.
Akkurat nå sitter eg å ser på en gang full av sko, et gulv full av puslespill og et middagsbord som fortsatt ikkje er rydda av.
Og det er heilt greit! For bak det overfladiske rotet blir det laga minner og gode vennskap.

#bipolar #hyttetur #venner

Kjære overvekt

Kjære overvekt, kva skal eg gjere med deg?
Du henger fast i meg og nekter å gi slipp.

For noen år siden kikka minstemann på meg når eg kom ut av dusjen og sa : mamma, du ser akkurat ut som en sumobryter!
Eg reagerte som eg ofte pleier.
Eg lo!
Og trøster meg med at det blei sagt med kjærlighet i blikket..


Men det er klart det ikke er så morsomt sånn i lengden.
Det er ikke morsomt når du skal finne klær som passer,
Det er ikke morsomt når det er tungt å bøye seg ned for å ta på seg sko,
Det er absolutt ikke morsomt når en stapper kiloene inn i en badedrakt - fordi eg har bestemt meg for at min overvekt ikkje skal stå i veien for at ungene skal kunne gå i basseng.


Er det sånn at eg har laga det så bra til at kiloene ikkje vil dra sin vei?

Bilringer eller kjærlighetshåndtak
Grevinneheng eller ekstra armpynt.
Kjemperumpe eller ekstra polstring..

Kall det hva du vil , det er uansett for mye av det kroppen min.. og det er i veien!

Har lenge tenkt at dette skal eg gjøre noe med..
I morgen, eller neste veke..
Det passer bare ikke akkurat idag.

Depresjoner over lang tid og mye medisiner har ikkje gjort noe bra for vekta mi.
Heilt ærlig så hjelper det nok ikkje at eg er fullstendig totalt coca cola og sjokolade avhengig..

Sånn bmi-messig så må eg ned 35 kilo for at skal komme under 30 i bmi.

Og det er så forbanna mykje som skal vekk at eg er motløs før eg får begynt.

Eg prøver å tenke at eg ikkje skal henge meg så mye opp i bmi, vekt og tall.
Men samtidig , tall lyver ikkje..
Og når bmi tallet lyser rødt med advarsel bak , da bør eg kanskje ta det på alvor..
Og eg har ikkje SÅ kraftig beinbygning at eg kan skylde på det heller liksom..

Eg har vurdert det meste , noka, slankeoperasjon, sultekur, fastekur, libra, Grete roede, vg vektklubb..

Eg er alltid dritflink i 1 veke..

Ender som regel opp igjen i sofaen med sjokolade i skåla og cola i glasset.



#overvekt #bipolar #noka #bmi #selvfølelse #vektklubb

Fine dager , men med angsttrollet snikende i bakgrunnen..


Kan noen være så snill å dra det angst trollet vekk fra meg og ta livet av det?

Det passer dårlig at det skal plage meg.
Når eg tenker meg om så passer det jo alltid dårlig.
Det er liksom ikkje sånn at eg våkner og tenker : idag er ein god dag for angst!
Nei, eg har hvertfall ikkje sånne dager.

Dumme dumme angst.




#angst #dritt #bipolar

Lytte til kroppen

Etter noen dager med vår, energi og godfølelse, ba kroppen og hodet om en liten pause.

Har hatt litt angstmurring de siste dagene, ikke av den typen som slår meg ut, men den som ligger i magen og brystet og murrer.
Bare gir beskjed om at her er jeg, pass deg ellers kommer jeg og tar deg.

I natt har hodet jobba på spreng, det har vært en veldig drømmeaktivitet og jeg kan huske hva jeg har drømt.

-Og jeg liker ikke å huske sånne drømmer, der det er om bestemte hendelser og følelser.
Vonde ting.
De kan jeg godt få glemme synes jeg, så kan jeg heller få huske sånne drømmer der jeg rir på enhjørninger mens jeg spiser rosa sukkerspinn ;-) -

Har lest en plass at drømmer er hjernen sin måte å få sortert litt i ting på.
Det føles hvertfall som jeg har vært
gjennom en lang og tung terapitime.
Tom i hodet og tom for krefter.

Så idag innvilger jeg meg en pausedag - lar sol være sol , rot være rot, ta livet med fullstendig ro og prøve å få hodet på plass igjen.


#bipolar #angst #drømmer #mareritt #traumer #terapi



Min beste angstmedisin Laika <3

Les mer i arkivet » August 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
Bipolarkvardag

Bipolarkvardag

38, Kvinnherad

Hei , velkommen til bloggen min :-) Takk for kommentarer, ros og ris. For 8 år siden fikk eg diagnosen bipolar lidelse , og eg blogger om kvardagslivet og det å leve med en psykisk lidelse.. Eg er 38 år og bur på Vestlandet saman med familien min. Eg er gift med min beste venn, vi har 3 barn (21, 13 og 10) schæfer, katt,kaniner, villsauer, høner, hybelkaniner, og brunsnegler. :-) KONTAKT : bipolarkvardag@outlook.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

leser denne bloggen nå!
hits